Historie & ideologi
En gruppe idealistiske ungdommer starta Solliakollektivet i 1970, med støtte fra ledelsen ved Statens Klinikk for Narkomane. Kollektivet var et kjærkomment alternativ til den tradisjonelle klinikkmodellen som viste seg å være utilstrekkelig som behandlingsform for den voksende gruppen unge narkotikaavhengige i landet.
Fra å være et pionerprosjekt, starta av fem ungdommer våren 1970, har Solliakollektivet i dag tre avdelinger med 23 heldøgnsplasser. Det drives også et oppfølgingsarbeid i samarbeid med hjemkommunen hvor elevene bor i egne boliger.
Øyvind og Reidun Hansen (paret til høyre på bildet under) var sentrale i starten – og utviklingen av – Norges første rusbehandlingskollektiv.
Veien dit Solliakollektivet er i dag har vært banebrytende, givende og spennende. Men den har også vært preget av kamp for faglig anerkjennelse og for at kollektivene kunne være et alternativ til institusjonene.
Kollektivet ble til
I løpet av den siste halvdelen av 1960-tallet vokste det frem en ny og yngre gruppe narkotikaavhengige i Oslo. På den tida fantes det ingen spesialiserte tilbud til dem, og ved det eneste behandlingsstedet, Statens Klinikk for Narkomane (SKN) på Hov i Land, var tilbudet i liten grad tilpassa denne gruppa unge hjelpetrengende.
En gruppe idealistiske ungdommer som var til behandling på SKN i 1969, mente behandlingsopplegget var veldig sykehusprega og passa dårlig for dem. Likevel opplevde dem ny mening ved å diskutere med hverandre og ansatte, og ved å få hjelpe til med hagearbeid og liknende.
Noen av ungdommene fikk et par jobboppdrag på gårdsbruket Sollia like ved SKN, og hadde stor glede av å være til nytte. Å være i kontakt med dyr, natur og jordbruk inspirerte og motiverte dem, og slik vokste ideen om kollektiv som alternativ behandlingsform fram.
Da det ble kjent at gårdsbruket Sollia, trengte en ny forpakter fra våren 1970, så ungdommene muligheten til å realisere idèen. Etter mange diskusjoner ble de enige om utforming, rammer og innhold, og prosessen med å bosette gården og søke om finansiering starta. De ville starte et kollektiv, og tilby unge rusmisbrukere en alternativ hverdag, langt vekk fra byen og rusmiljøet.
Overlege Arnfinn Teigen ved SKN kjente eieren, og en forpaktingsavtale ble inngått mot at SKN støttet ”kollektivet” økonomisk og faglig, og at aktuelle klienter fra SKN kunne komme dit. Reservelege Helge Waal ved SKN hjalp til med å skrive søknader som overlege Teigen godkjente og videresendte til Helsedirektoratet.
Tida var inne for å prøve nye og utradisjonelle metoder for rusavhengige.
Sollias ideologi
Så snart kollektivgruppa ved SKN var oppretta, ble det diskutert alt fra driftsplaner for jordbruket til ideologi, ledelsesstruktur og pedagogisk opplegg. Ungdommene var veldig kritiske til institusjonsmodellen bygget på pleier- og pasientroller og hierarkisk ledelse, og utvikla i stedet begreper som:
- Felleskap
- Ansvar
- Meningsfylt arbeid
- Konsekvent håndheving av rusgiftforbud
- Likhet i arbeid, ansvar og økonomi
- Demokrati med allmøtet som høyeste organ
De nevnte begrepene over var viktige bærebjelker for kollektivet, men også selvberging var et viktig prinsipp fra begynnelsen. Solliakollektivets gårdsdrift skulle være både en inntektskilde, og hjelp til et rusfritt liv.
Samfunnet har endra seg siden den gang, både når det gjelder Norges landbruks- og helsepolitikk, og Solliakollektivet har måttet tilpasse seg.
Utfordringa har vært å beholde ideologien under en offentlig styrings- og ansvarsmodell i stadig endring, men troa på bo- og arbeidsfellesskapet som endringsverktøy, og gårdsdriften som viktig og meningsfylt innhold har aldri endra seg.
Siden oppstarten i 1970, og i dag med 26 ansatte og 23 heldøgnbehandlings-plasser, er Solliakollektivet fortsatt en ideell stiftelse.
Ideene om fellesskap, ansvar, økologisk jordbruk, meningsfylt arbeid og konsekvent håndheving av rusgiftforbud er stadig de viktige elementene i kollektivets grunnleggende ideologi.